Choose your language

tirsdag 1. mars 2016

Varm velkomst

På vår vei til Serengeti kjørte vi først langs kanten på Ngorongoro-krateret, med stupbratte skrenter ned på begge sider av veien. Etter hvert bar det nedover og landskapet begynte å åpne seg. Små landsbyer begynte å dukke opp og vi så gjetergutter passe på buskapen ute på gresslettene. Vi var kommet inn i Ngorongoro naturvernområde, og det var ikke vanskelig å se at de folkene vi så var Masaier.



Gjetergutt med rødt teppe/sjal
Sterke farger, spesielt rødt, er et signal om fare og holder rovdyra på avstand. 


Vår sjåfør og guide, Madeal, fortalte at det bor i underkant av 50.000 Masaier i Ngorongoro. Der lever de på sin tradisjonelle måte, omtrent slik forfedrene gjorde for flere hundre år siden. Og heldig for oss, var det planlagt et stopp i en av disse landsbyene.

Vi fikk en varm velkomst. På tradisjonelt vis ble vi hilst velkommen med sang og dans, først mennene, så kvinnene. De er utrolig flotte, høye og oppreiste i sine fargerike drakter og mange smykker.


"Oppstilling"


Jeg kom litt sent til å få fotografert mennenes særegne dans "adumu", der gjør spenstige loddrette hopp. Hoppene viser styrke og mandighet, så det gjelder å hoppe høyest. Det gir status og fordeler, i tillegg til å bli beundret!


Her går det ganske rolig for seg, de var akkurat ferdige med "hoppekonkurransen"



Sangen er ikke slik som vi er vant med, det er mer som nynning med rare strupe- og smekkelyder



Ble fascinert av fottøyet, sandaler laget av bildekk



Flotte smykker, også rundt anklene



Kvinnene har barberte hoder og øreflippene har store hull som de kan henge smykker i



Kvinnenes halssmykker er imponerende


Hyttene i landsbyen er bygget i en sirkel med en kveginnhegning i midten. Rundt landsbyen er det en "mur" av tornekratt som beskyttelse mot rovdyr. I tillegg holdes det vakt for å beskytte familiene og dyrene. 


Små jordhytter bygget av grener, gress, kumøkk og leire. Svært enkelt etter vår standard



Innenfor denne innhegningen av tornekvister må alle dyrene tilbringe natten, ellers kan de bli "løvemat"


Etter at velkomstseremonien var avsluttet, ble vi invitert med inn i selve landsbyen. Der fikk vi omvisning av en engelsktalende Masai. Vi så på skolen og på hvordan landsbyen er organisert.
Skolen er en liten hytte med noen bord og benker. Hvor mye de egentlig lærer er uvisst, men telle til 100 stod i "læreplanen". 


Stolte viste de frem skolen sin, der de minste barna får undervisning.
Og det var selvsagt muligheter for å donere noen shilling/dollar.

Til slutt ble vi vist inn i hyttene, to og to. Hvorfor bare to, skjønte jeg raskt da vi gikk inn. I tillegg til at det var svært lavt under taket (selv jeg kunne ikke stå oppreist), var det svært trangt i den "sneglehusaktige" inngangen. Vi kom inn i et rom der det var et åpent ildsted midt på jordgulvet og to senger. På den ene sengen satt kona hans med et spedbarn på armene. Babyen syns ikke at det var greit å få fremmede på besøk, og satte i å skrike. Men da hun la barnet til brystet, stilnet gråten og verten kunne fortsette å fortelle om hvordan de lever. 


Utenfor og inni en hytte, bare de minste kan stå oppreist

Med bare et lite hull i taket, var det mye røyk inne i hytta, selv om det bare glødet på bålet. Men dette bekymret ikke verten, jeg derimot satt og tenkte på røykforgiftning og helsefare. Mennene tar ofte flere koner, avhengig av hvor velstående de er. Og dette måles i hvor mye kveg de har. Vi fikk inntrykk av at vår vert bare hadde en kone, og sammen har de tre barn. Vi lurte på hvordan det var plass til alle i den lille hytta. Han fortalte at barna må flytte ut i 15 årsalderen. Jeg håper for hans del at de ikke får flere barn på en god stund, for det kan umulig være plass!

Han fortalte at kona koker grøt (melk og maismel) inne i hytta, mens det er hans oppgave å stå for slakting, tappe blod av oksene samt tilberede mat av kjøtt og blod. Han fortalte at det er kvinnene som bygger hyttene, og at de tar seg av alt hjemme. De passer barna, henter ved og vann, melker dyra og lager smykker. Vi spurte hva han gjorde .... for det kunne ikke være mye igjen siden kona tar seg av det aller meste. Til det svarte han at passer på familien og dyra. Slitsomt å være mann, gitt!



Snørrete og møkkete, og ganske så nysgjerrige på oss hvite som går rundt og glaner


Etter omvisningen i hytta måtte vi se på "butikken". Utenfor var det et stativ med smykker som vi kunne kjøpe. 20 dollar for et skittent og enkelt armbånd var noe i overkant, i alle fall med dagens dollarkurs. I stedet for å prute ga vi verten noen dollar som takk for titten!

Da var besøket vårt over og det var på tide å fortsette turen gjennom Ngorongoro naturvernområde til Serengeti. Det ble mange fine bilder på minnebrikkene .... så det kommer mer fra turen!


Mer om Masaier kan du lese på wikipedia.










9 kommentarer:

  1. Wow, awesome series of photos! Wonderful people shots! Enjoy your week!

    SvarSlett
  2. for en opplevelsesrik tur Irene !

    SvarSlett
  3. Was für ein Glück solch eine großartige Reise machen zu können, das ist der absolute Fotografenhimmel !

    SvarSlett
  4. wow for en tur!!!!Flotte bilder!!

    SvarSlett
  5. Gorgeous scenery and people.

    SvarSlett
  6. Wow nogle skønne billeder fra jeres fantastiske tur. Tak fordi du deler.

    SvarSlett
  7. Fascinating, great stories and wonderful photos as always.

    SvarSlett
  8. Gorgeous shots! Ciao
    Erika

    SvarSlett

Thanks for visiting and leaving me a comment!